Språktypologi / kontrastiv grammatikk
Innledning
All ulikhet til tross er alle menneskelige språk sammenliknbare. Alle språk deler en tosidig natur hvor form og innhold uttrykkes samtidig. I tillegg har alle språk noen funksjoner til felles, f.eks. muligheten til å stille spørsmål og muligheten til å negere. Rent fysisk finnes det flere forutsetninger som trenges for alle språk: anatomiske forutsetninger for tale, en hørsel som er fininnstilt på frekvensen til språklydene produsert av menneskestemmen, og aktivitet i de tilhørende områdene i hjernen (det være seg talt språk eller tegnspråk som vi ser og/eller hører). Men som vi alle har erfart på en eller annen måte, er det også mye som kan variere betydelig fra språk til språk.
Det er vanligvis enkelt å legge merke til forskjellene på overflaten: uttale, skriftbilde, ordforråd, morfologi. Men det er mye som skjer under overflaten. Det samme innholdet kan uttrykkes i ulik form. På samme måte kan man bruke den samme formen for litt annet innhold enn på et annet språk. To grener av språkvitenskapen som beskriver disse ulike forholdene mellom form og innhold i ulike språk, heter språktypologi og kontrastiv lingvistikk. Her får du en kort oversikt over noen språktypologiske trekk og forskjeller som kan være relevante i språkundervisningen.
Denne artikkelen fokuserer spesielt på hvordan dette viser seg i relasjoner og konseptualisering, dvs. begrepsdannelse.
Det fins flere andre gode språktypologiske beskrivelser som tar opp mange av aspektene vi ikke ser på her. De egner seg godt for andrespråkslærere, f.eks. Global grammatikk av Åshild Næss, Nye språk i Norge av Pål Kristian Eriksen og Kontrastiv grammatikk – med norsk i sentrum av Svein Lie.
Språkets form
For å uttrykke det samme (grammatiske eller leksikalske) innholdet, bruker språkene ulike former. For å snakke om disse forskjellene, deles språkene ofte inn i to store grupper: analytiske språk og syntetiske språk.
Analytiske språk har ofte atskilte ord for ulike grammatiske betydninger. Det vil si at disse språkene som regel uttrykker noe ved hjelp av flere selvstendige ord som vi setter etter hverandre som perler.
Vietnamesisk blir ofte regnet som et av de mest analytiske språkene i verden. Se på eksemplene her (tôi betyr ‘jeg’, ở ‘å være’ og chợ ‘marked’):
Tôi đã ở chợ – Jeg var på markedet.
Tôi đang ở chợ – Jeg er på markedet (nå).
Tôi sẽ ở chợ – Jeg skal være på markedet.
Det eneste som endrer seg fra setning til setning, er tidspartikkelen som markerer om vi snakker om fortid, nåtid eller framtid. Verbet ở ser likt ut i alle de tre tidene. Sammenlikn dette med norsk hvor vi må endre selve verbet for å uttrykke fortid (var), nåtid (er), og framtid (skal være). I analytisk språk er det lite som skjer i morfologien. Engelsk og de skandinaviske språkene er nær den analytiske enden av skalaen.
Syntetiske språk, derimot, pleier å sette sammen (= syntetisere) flere betydninger i samme ord. Her skilles det mellom to ulike strategier for det: agglutinasjon og fusjon (også kalt flektsjon).
Agglutinerende språk bruker affikser (prefikser og/eller suffikser) for å vise de ulike grammatiske betydningene. Hvis den største blå perlen på bildet er ordstammen, er de mindre flerfargete perlene affikser for ulike grammatiske «tilleggsbetydninger». For eksempel består det estiske ordet kirjutasime av tre deler: kirjuta- er ordstammen for betydningen skrive, –si- markerer preteritum, og -me viser at subjektet her er første person flertall, dvs. vi: Samlet sett betyr det vi skrev hvor vi på norsk trenger to ord. Eksempler på språk som bruker mye agglutinasjon er finsk-ugriske språk som estisk og finsk, og også grønlandsk.
Fusjonerende eller flekterende språk uttrykker også flere grammatiske funksjoner i samme ord, men det er ikke alltid godt å si hvilken del som bærer hvilken betydning, og et affiks eller en endring i stammen kan markere flere grammatiske kategorier. For eksempel inneholder det latviske ordet draugiem (til venner) ordstammen draug- og kasusendelsen -iem, som samtidig markerer flertall (vi snakker om flere venner) og kasuset dativ (som i norsk ofte tilsvarer indireke objekt eller en frase med til eller for). På bildet kan vi se dette i suffiksperlen som har flere sammensmeltede farger i seg. Et annet eksempel på fusjon er de norske substantivendelsene -er og -ene fordi de viser både tall og bestemthet samtidig. Latvisk og russisk er eksempler på andre indoeuropeiske språk som i hovedsak er fusjonerende.
De fleste språkene har både analytiske og syntetiske trekk. Syntetiske språk bruker som regel både agglutinasjon og fusjon, men det er spørsmål om grad. For eksempel er norsk mer fusjonerende enn estisk, mens estisk igjen er mer fusjonerende enn finsk, som bruker mest agglutinasjon. Norsk er langt mer analytisk enn latvisk, men mer syntetisk enn f.eks. mandarin.
***
Slike kategoriseringer hjelper oss å forstå forskjeller mellom form i ulike språk. Så lenge vi snakker om «rent grammatiske» betydninger, kan det være rimelig enkelt å sette ord på forskjellene: Mens norsk bruker tre ord på å uttrykke vi skal gå, klarer latvisk seg med ett ord: iesim. Men som regel er forholdet mellom form og innhold mer komplisert enn det ser ut som ved første øyekast. (Les mer om forholdet mellom form og innhold her). Det samme innholdet kan uttrykkes med svært ulik form, og av og til bruker man samme form for å uttrykke ulikt innhold.
Selv om alle språk kan uttrykke alt slags innhold, er det store forskjeller mellom språk knyttet til hva slags betydningsnyanser man må markere i språket (f.eks. er det på norsk obligatorisk å markere bestemt eller ubestemt form av substantiv). Ulike språk kategoriserer verden rundt oss ulikt og dette leder oss inn på temaet språk og tanke.
Språk og tanke
Det går an å tenke uten språk, og vi vet at også andre dyr enn mennesket tenker. Språket er et fantastisk redskap ikke bare til å kommunisere, men også til å organisere og kategorisere verden rundt oss. Det finnes ikke alltid en helt klar og logisk måte å gjøre det på, og her kan språkene være veldig forskjellige, de konseptualiserer verden rundt oss på ulike måter. Og det kan vi også gjøre innenfor ett språk.
Uansett hva det er vi vil beskrive, er det som regel flere ulike måter å gjøre det på. Ronald Langacker har tatt i bruk begrepet vinkling om dette – hvilken vinkel ser vi saken fra? Det går an å vinkle forskjellig innen alle språkene. For eksempel: Hvem snakker vi om når vi snakker om krøplinger, og hvem snakker vi om når vi snakker om personer med funksjonsnedsettelse? En minister vil snakke om arbeidsledighet, mens en opposisjonspolitiker vil si arbeidsløshet. Samme saksforhold kan kalles for spesialoperasjon og krig, nedbemanning og oppsigelser, eller innsatt og fange. Hvordan vi navngir noe, sier mye om hvordan vi oppfatter fenomenet. I tillegg til ordvalg kan ulik vinkling komme til syne i selve grammatikken. Sier vi at konsumprisindeksen øker, eller at korporasjonene øker prisene? Hvilke vinklinger som er vanligst av de mulige, kommer an på den konteksten språket og kulturen befinner seg i.
Innen språkvitenskap og psykologi har det lenge vært diskusjon om i hvilken grad språket bestemmer tanken. Når det gjelder tankens vesen, kan ulike syn stort sett settes på skalaen mellom to ytterpunkter: universalisme og konstruktivisme. Det universalistiske synet går ut på at menneskesinnet er et biologisk fenomen som alle mennesker deler, og at vi har felles kognitive tankemønstre. Det konstruktivistiske synet går ut på at det derimot er det sosialt konstruerte og lærte som styrer hvordan vi tenker uten at det finnes mange biologiske begrensninger. Det er nærliggende å tro at tenkningen dels er utviklet biologisk og dels sosiokulturelt, og at kognisjon er nært knyttet til språk. Det er også nokså nærliggende å forstå at tenkinga og språket påvirker hverandre gjensidig, at spørsmålet handler mest om grad. Når vi snakker om i hvilken grad språk påvirker kognisjonen, brukes ofte begrepet språklig relativitet – ideen om at begreper vi bruker, og selve måten vi konseptualiserer verden på, er til en viss grad påvirket av språket vi bruker for det.
Se for eksempel på bildet her – hva gjør jenta? Graver hun? Eller lager hun hull? Tenker du først på den (pågående) handlingen, eller på resultatet? Hvis morsmålet ditt er norsk, er du blant flertallet hvis du sier at jenta lager hull eller bygger slott. Dette er blitt forklart å stemme fra at norsk ikke har pågående verbtider – om vi sier at Jenta graver akkurat nå eller at Jenta graver hull på stranda hver mandag, har vi kun den ene formen å bruke. En engelskmann ville sannsynligvis si at jenta graver (The girl is digging), siden der er det verktøy for å ha fokus på nettopp handlingen selv. Det at nordmenn ikke tenker på pågående handling som noe som skal markeres for seg, kan stamme fra at det er større fokus på resultatet enn på selve handlingen – eller er det omvendt?
Noen vil hevde at språklige forskjeller kan komme til syne selv i ulike nasjoners økonomiske vaner. Chen (2013) viser til at folk med morsmål som har egne former for grammatisk framtid (f.eks. latvisk) statistisk sett har en tendens til å spare mindre for framtida si enn talere av morsmål uten grammatisk framtidsmarkering (f.eks. estisk). Koblingen han foreslår er at hvis vi snakker om framtid på samme måte som om nåtid, blir den nærmere, og noe verdt å spare for, mens grammatisk markering kan skape avstand til framtida (noe som ikke er her og nå), og derfor gjøre at folk tenker mindre på det.
I klasserommet kommer språklig relativitet nok til syne i mindre, mer konkrete doser. Likevel er det fint å være klar over noen forskjeller som finnes mellom norsk og morsmålet til elevene dine. I følgende avsnitt ser vi litt nærmere på hvordan den språklige relativiteten kan føre til ulik konseptualisering, og hvordan dette kan bli aktuelt i norsktimene. Forskjeller i konseptualisering kan komme til syne både i ordforrådet og i grammatikken, både når vi snakker om abstrakte forhold og når vi beskriver det fysiske.
Selv om den fysiske verdenen rundt oss er stort sett den samme, kan vi snakke om den på veldig ulike måter. Her har vi samlet noen eksempler som kan være nyttige i klasserommet, blant annet med å hjelpe deg legge merke til andre liknende eksempler som er aktuelle i dine timer.
- Stramhet i tingenes posisjon: vi kan sette en ring på noens finger, og sette en melkekartong på bordet. Finnes det noe i verbet sette som forteller oss om hvor stramt eller løst tingen skal settes? Hva med om den skal settes rundt (fingeren), eller på overflata? Alle disse elementene må presiseres med andre ord (oftest adverb og preposisjoner) på norsk. Men på koreansk, for eksempel, finnes det ulike verb for sette allment og sette noe stramt [rundt]. Når du jobber med liknende verb med brede betydningsfelt, kan det lønne seg å finne på ulike brukssituasjoner og spørre elevene dine om hvorvidt betydningene overlapper med deres språk: bruker vi samme verb når melka står på bordet og når akrobaten står på hodet? Hva med når matpakka ligger på benken, men juskartongen står der?
- Konseptualisering av bevegelse i verb: man snakker gjerne om verb-framed og sattelite-framed språk for å forstå hvordan språkene markerer retningen bevegelsen skjer i, og måten bevegelsen skjer på. I verbfokuserte språk, f. eks. spansk og andre romanske språk, inneholder verbet som regel bevegelses retning: salir ‘gå ut’, entrar ‘gå inn’. Vil man presisere måten man går inn eller ut på (raskt eller langsomt, regelmessig eller kaotisk, med eller uten kjøretøy…), bruker man gjerne adverb for dette. I sattellittfokuserte språk, f.eks. norsk og andre germanske språk, er det som regel måte som er markert i selve verbet, mens retningen legges til ved hjelp av adverb og preposisjoner: man kan gå inn, kjøre inn, løpe inn, suse inn, krype inn, dra inn…
- Forskjeller i om vi ser på noe som overflate eller beholder: på norsk sier vi at vi bor i Sjøgata, at vasen står i vinduskarmen, og at vi sitter i sofaen. På estisk ville kasusene som brukes for å uttrykke det samme i alle tilfellene tilsvare den norske preposisjonen på: hører du dine estiske elever si at de bor på Sjøgata, er det sannsynligvis derfor! Kanskje har du støtt på andre liknende uttrykk eller kontekster der dine elever sier at de norske preposisjonene ikke gir mening – da lønner det seg å diskutere hvilken konseptualiseringsforskjell som kan stå bak. I eksempelet ovenfor kan vi si at estisk konseptualiserer gater, vinduskarm og sofaer som overflater, mens norsk konseptualiserer dem som beholdere: det er ikke bare veiflate som utgjør gata, men hele rommet mellom veien og hustakene.
- Hvordan vi snakker om romforhold kan variere mye: er koppen på bordet til venstre for flaska, eller nord for flaska? På norsk vil det nok føles naturlig ut å bruke “nærmere”, mer deiktiske uttrykk (deiktisk = knyttet til talesituasjonen). Koppen er bak vasen, til venstre for flaska, til høyre for skålen, foran kaffekoppen… Går man til den andre sida av bordet, vil forholdene endre seg, og dermed også ord som jeg må bruke for å beskrive dem. I mange australske språk er det derimot vanlig å bruke navn på himmelretninger i stedet – uansett hvilken side av bordet du står ved, er koppen til nord for flaska, til sørøst for boka, til nordvest for gaffelen… Forskjeller kan óg være mer subtile: for eksempel har de fleste europeiske språkene adverb for opp, ned, inn og ut, men hvordan man bruker dem, kan variere mye. På norsk betyr det å gå opp det å gå i retning nord, mens på estisk vil det bety å gå til et sted som ligger høyere oppe enn der man er nå – f.eks. opp på et fjell.
- Evidensialitet: hvordan vet du det? Når du beretter om noe som skjedde i ei bok eller på film, om en rykte som du hørte på gata, eller noe som du leste om i nyhetene, hvordan gjør du rede for hvor informasjonen din stammer fra? På norsk kan vi bruke modalverb skal/skulle: Han skal ha spist si egen lue. På estisk og tyrkisk kan man da bruke en egen verbform som indikerer at vi har hørt det, men er ikke helt sikre på informasjonen selv. På tucuya, som snakkes i Brasil, har man fem evidensialitetsformer å velge mellom, avhengig av hvordan informasjonen er fått: har du sett det skje? Har du fått informasjonen via en annen sans? Har du bevis på at det har skjedd? Har du blitt fortalt at det har skjedd? Antar du at det har skjedd? Man kan tro at det er lettere å finne ut om hva som er rykte og hva som er sannhet på tucuya!
På samme måte kan det være betydelige forskjeller i hvordan vi konseptualiserer det abstrakte. Her er noen eksempler som kan bli til utgangspunkt til relevante diskusjoner i klasserommet:
- På samme måte som vi kan se på ei gate som overflate eller beholder, kan vi konseptualisere tid ulikt: hvorfor skjer ting på mandag, men i juli og om ti minutter? Det virker som om noen tidsenheter er mer “beholderaktige”, mens andre er mer “overflateaktige”. Noen ganger overlapper konseptualiseringer på tvers av språk: f.eks. heter det på mandag på norsk, on Monday på engelsk og esmaspäeval ‘(op)på mandag’ på estisk. Men på russisk heter det в понедельник ‘i mandag’, og på latvisk har man et adverb avledet av dagsnavnet i stedet: pirmdien! Av og til er det ingen god forklaring på hvorfor dette er sånn, men når du diskuterer dette med elevene i timen, er det lettere å huske at det er en forskjell.
- Som sagt, kan bestemthetskategorien si mye om hvordan man konseptualiserer ting på et eller annet språk. På norsk er bestemthet innbakt i alle substantiv – har man suffikset på eller ikke? Kjenner vi til det vi snakker om? På flertallet av andre verdensspråk er det derimot ikke noe som kommer ovenikjøpet hver gang man skal nevne noe – sier man koer ‘hund’ på estisk, er det ikke umiddelbart klart om det er snakk om hvilken som helst hund, en bestemt hund, eller hunden som sånn. For å gjøre rede for dette, må man bruke leksikalske verktøy. Det om du kjenner til hvilken hund jeg snakker om, er ikke et egenskap ved selve ordet.
- Alle språk kan snakke om framtid, men ikke alle gjør det på samme måte. Som nevnt ovenfor i delen om språklig relativitet, er det forskjell i om språk har en grammatisk framtid eller ikke. Slik kan f.eks. estiske innlærere overbruke presensformer når de snakker om framtid, og glemme å bruke skal eller vil. Latviske innlærere i sin tur kan glemme å skille mellom skal og kommer til å – latviske verb har en framtidsform med suffiks, men den er den samme for planlagt og projisert framtid. På norsk kan forskjellen mellom De kommer til å sovne under presentasjonen min og De skal sovne under presentasjonen min virke innlysende, men en slik finjustering er ikke til stede i mange andre språk. Derfor er det viktig å diskutere ikke bare om innlærernes språk har framtidsformer eller ikke, men også det hva slags framtid formene handler om.
- Handlinger kan også kategoriseres via aspekt: det om handlingen er pågående eller fullført. Vi har sett på hvordan tilstedeværelse av aspekt i verbbøying kan påvirke hvorvidt vi konsentrerer oss om selve handlinga, og hvorvidt om resultatet. På norsk, der aspektkategorien mangler, kan vi bruke mange ulike måter å uttrykke om handlingen er pågående eller fullført – du kan lese mer om dette her. På estisk vises aspekt i objektkasus: når handlinga er fullført, står objektet i genitiv, mens en pågående handling vil ha objekt i partitiv. Russisk har en tydelig grammatikalisert aspekt – har du noen gang tatt et russiskkurs, har du lært deg verbpar der ett av ordene uttrykker pågående og det andre fullført handling. På latvisk kan aspekt vises i prefikset foran verbstammen – men prefiksen kan også endre hele leksikalske betydningen av verbet, så vær obs på å lære deg den riktige prefiksen!
- Mange forskjeller i konseptualisering kommer til syne i ord- og uttrykksforråd. F.eks. tar man beslutninger på norsk, men gjør (eller lager) dem på estisk, lager dem på engelsk, og tar imot på latvisk. Når du merker at innlærere bruker et verb som er uventet for deg i denne konteksten, kan det bli en mulighet for en spennende diskusjon om hvordan språkene konseptualiserer handlinga ulikt. Det å hete er noe alle nordmenn gjør hver dag, og kinesere heter med ulike verb både til for- og etternavn, mens estisk mangler verbet helt. Estere har eller eier sine navn, derimot – og latviere og russere blir kalt et eller annet. Hva med navnet ditt – er det en handling du gjør, eller noe verdifullt du eier?
Språk og relasjoner
Språkets mønstre kommer også til syne i kommunikasjon og relasjoner mellom mennesker. Har du noen gang vært vitne til misforståelser mellom kollegaer eller studiekamerater fordi den ene parten vil være saklig, og den andre opplever det som krass? Dette kan skyldes at kollegaene brukte ulike kommunikasjonstyper, med fokus på ulike deler av prosessen.
Når du ser på setningene overfor, opplever du forskjeller i tone og stil? Hvilken variant virker mest høflig eller naturlig for deg? Dette kommer mest an på hvilken kommunikasjonstype du er vant til. Alle typene brukes på alle språk, men det er som regel én som dominerer. Hvis du f.eks er vant til den norske kulturkonteksten, føler du kanskje at variant C høres høfligst ut. Norsk regnes nemlig som et mottakerorientert språk, der vi har samtalepartnerens behov i fokus. Det er avsenders ansvar å gjøre seg klar og forståelig, og den felles konteksten til samtalen spiller en viktig rolle. Eksempel på mottakerorienterte språk er de skandinaviske språkene og engelsk. Avsenderorientert kommunikasjon (eksempel A) har avsenderen i fokus – jeg snakker om det jeg har gjort eller vil gjøre, og det er ditt ansvar å forstå meg. Blant slike språk er f.eks. spansk, japansk, bulgarsk og tyrkisk. Saksorientert kommunikasjon (eksempel B) har saken i fokus. Man går ut fra at man deler en felles virkelighet – saken er viktig ikke bare fordi jeg trenger å ha den løst, men fordi den er viktig i seg selv, og vi opplever dette på samme måte. Noen av de best kjente saksorienterte språkene er russisk og kinesisk.
Hvilken kommunikasjonstype språket bruker mest kan korrelere med hvilke grammatiske trekk språket har. For eksempel er det oftest i mottakerorienterte språk man finner bestemthetskategorien – siden det er viktig å skjønne hvorvidt vi deler samtalekonteksten, er det verdt å bruke en egen grammatisk kategori for dette. Dessuten påvirker kommunikasjonstyper måten vi bruker de eksisterende kategoriene på. For eksempel kan både norsk og russisk lage passiv av verb, men russisk bruker passiv i flere situasjoner enn norsk, siden fokuset oftest ligger på saken.
De ulike kommunikasjonstypene påvirker også hvordan vi oppfatter høflighet og formalitet. Som sagt, regnes norsk som et hovedsakelig mottakerorientert språk. Dette betyr at for å være høflig, må man bevare ‘ansiktet’ til samtalepartneren – kommunisere på en måte som ikke truer deres følelse av å være respektert og kompetent. (Du kan lese mer om konseptet ‘ansikt’ og høflighetsteori i verkene til Penelope Brown og Stephen Levinson). Forestill deg at du skal skrive ferdig en rapport på jobben, men trenger hjelp med figurer og grafer som skal settes inn. Du er ikke veldig kjent med dataanalyse selv, så du bestemmer deg for å be om hjelp fra en kollega som er flink i det. En mottakerorientert måte å gjøre dette på kan oppleves ganske indirekt: Jeg lurte på om du kanskje hadde tid til å hjelpe meg med noe? Dette gir kollegaen din mulighet til å si nei uten at det føles ubekvemt. Eller sitter du sammen på et møterom, og føler at det begynner å bli lite luft: Ja, det var litt varmt her inne, synes du ikke det? På den måten inkluderer du kollegaen i ditt ønske for mer luft, og det er ikke bare dine behov som skal ivaretas når vinduet åpnes.
Er du vokst opp med norsk, kan dette virke selvinnlysende. Men dette er nødvendigvis ikke tilfellet for dine elever som kommer fra mer avsender- eller saksorienterte kulturer. En elev med russisk, latvisk eller estisk som morsmål vil oftest være mer saksorientert, og for dem kan den mest direkte formuleringen være den mest høflige: Det er altfor lite luft her, vær så snill å åpne vinduet. Formålet er for deg å forstå meg, og derfor synes jeg det høfligste er å si ting så direkte jeg kan – for å skape og opprettholde en felles virkelighet.
En ting der ulike høflighetsnormer kommer klart til syne, er måten man adresserer folk på. I denne forstanden er norsk veldig innlærervennlig: alle, unntatt kongefamilien, kan kalles for du, og med kongefamilien snakker de fleste av oss sjeldent nok for at dette ikke blir et problem. Man må ikke velge mellom ulike verb- eller pronomenformer ut fra hvem man snakker med, og heller ikke må man gruble over når det er passende å gå over fra den mindre formelle formen til den mer formelle. I mange andre europeiske språk, som estisk, latvisk, russisk og fransk, bruker man derimot dere i stedet for du for å være høflig eller formell (ikke ulikt den norske De). I flere asiatiske kulturer er det vanlig å kalle folk etter yrkestittelen (i formelle situasjoner og med folk som rangerer høyere enn deg), eller slektskapstermer (med dem du er nær med). Slik kan det skje at sjefen din kaller du for Svenssen-rektor, men en venn for Jonas-storebror.
Valg av pronomen eller form av navn er tett knyttet til formalitet. Språket du bruker med bestevennen, hos legen og i en epost til skatteetaten, er ikke det samme – vi bruker ulike nivåer av formalitet i ulike språkbrukssituasjoner. Hvor formell eller uformell situasjonen er, kan påvirke både ordvalg, setningsbygning og uttale. Formalitet uttrykker avstand mellom talerne – jo nærmere jeg er med deg, jo mindre formelt språk kan jeg bruke. Ved å bruke altfor uformelt språk i en situasjon som krever mer formalitet, kan man virke respektløs eller ignorant fordi man ikke følger eller kjenner til de sosiale reglene. Bruker man altfor formelt språk i en uformell situasjon, kan man virke klossete, snobbete eller kald. Hvor formelt eller uformelt man opplever ulike situasjoner, er i nokså høy grad kulturbetinget. Tonen på en samtale mellom en student og en professor vil være betydelig mindre formelt i Norge enn f.eks i Russland, eller et asiatisk land der hierarkiske relasjoner spiller en viktigere rolle. Derfor kan det være en god idé å diskutere ulike språkbrukssituasjoner sammen med elevene dine – hvilken tone og høflighetsgrad ville du ha brukt på ditt språk? Likner det på norsk, eller er det forskjeller her? Du kan lese mer om høflighet på norsk under tema 3.
Så bruk språkene som du og elevene dine kan som ressurs. Oppdag, diskuter og sammenlikn. Gjør du det, så skaper du på den ene siden trygghet i det flerkulturelle klasserommet ditt ved å vise at alle språk og kulturer er spennende og viktige. Det å lære om andre språk og kulturelle koder får du også større innsikt i ditt eget språk og din egen kultur.