Oratastic▸Multisensorisk grammatikkundervisning▸ Den muntlige grammatikken

Den muntlige grammatikken

«Men det er ingen som snakker sånn!»

Har du også hørt dette fra elevene dine? Har de endelig oppdaget hvor rik norsken er, både med tanke på det muntlige språket, dialektene og språkvariasjoner overhodet? Og nå vet du ikke hva du skal gjøre? Bra! Da har du kommet riktig!

Grammatikkbøkene som vi bruker i språkundervisningen, fokuserer oftest på språket som system, ikke språket i bruk. På den ene siden er det forståelig siden det er mye enklere å beskrive noe som er normert og har enten-eller-valg, men samtidig kan det bli et ganske stort kultursjokk når man som språkinnlærer:

kommer til Norge og plutselig oppdager at den fine østlandske «boknorsken» som man har tilegnet seg, i prinsippet bare brukes av personer fra Oslo-området,
ser at alle de grammatiske formene og den perfekt artikulerte uttalen man har lært seg, er veldig ulik dagligtalen der ingen morsmålstalere snakker så «perfekt».

Det kan rett og slett føles litt ensomt å sitte i elfenbenstårnet siden «ingen snakker sånn!». Kanskje er det bare andre språkinnlærere som har tilegnet seg den samme perfekte «boknorsken» som deg?

Så hva skiller egentlig det muntlige og det skriftlige språket? Begge er jo brukt for å kommunisere, begge har regler, og reglene endres ut fra kommunikasjonssituasjonen, -formen, samtalepartnerne osv.

Likheter og ulikheter

Skriftlige tekster forbinder vi oftest med konkret formål og struktur, muligheten til å planlegge hvordan vi uttrykker oss, muligheten til å ombestemme oss, rette på grammatikken, ordforrådet, stryke det vi ikke liker eller lenger mener er relevant, og legge til det vi synes er viktig. Noe som er fullført, helhetlig og statisk. Og gjerne skrevet for noen som enten aldri vil svare oss (kokebøker, nyhetsartikler) eller som ikke vil svare spontant (e-post, skriftlig innlevering). Selvfølgelig finnes det også mindre planlagte og mer muntlig pregede tekster som nettprat eller SMS.

Men også det muntlige språket har de samme mulighetene som vi bruker i skrift. Det ulike er bare takten man bruker dem i og måten man bruker dem på. I muntlige samtaler er vi mye mer fokusert på samtalepartneren og «her-og-nå»-situasjonen, og vi bruker gjerne hele kroppen når vi kommuniserer. Det er som en dans: Du tilpasser deg musikken, dansepartneren, stemninga osv. Er det en kvass samtale, ligner det kanskje på en paso doble, mens koselige samtaler kanskje er som en vals. Se på bildet – hva slags samtale er dette?

Det viktige er at budskapet når fram og helst så effektivt og (språk)sparsomt som mulig – for tid er penger. Men også blant de muntlige tekstene finnes det mer planlagte og mindre spontane tekster, f.eks. høytidelige taler eller radionyheter. Overgangen er glidende. Er teksten mer muntlig eller skriftlig preget, hvor spontan er kommunikasjonen, hvor godt kjenner samtalepartnerne hverandre, hvor formell er situasjonen osv.

Her skal vi fokusere på «vanlige» spontane samtaler mellom samtalepartnere som er ganske nære – for nettopp der er de største forskjellene mellom det skriftlige og det muntlige språket. Jo større avstanden mellom samtalepartnerne er og jo mindre situasjonsavhengig samtalen er, desto mer ligner samtalene skriftspråket. Siden formålet med den slags kommunikasjon oftest er å gi eller skaffe oss informasjon, er det viktig at samtalepartneren forstår hva vi sier og ser at vi er engasjerte i samtalen, viser respekt og er støttende og høflige.

Siden vi oftest ikke har tid til å «forberede» svarene våre mens vi snakker, må vi finne «løsningsstrategier» på ulike kommunikasjonssituasjoner på stående fot. Derfor har det muntlige språket mye lavere informasjonstetthet enn det skriftlige språket. F.eks. når vi ikke klarer å uttrykke oss sånn vi har tenkt oss, tar vi gjerne en pause. For å markere at vi fremdeles snakker, bruker vi ulike fyllord så som adverb «altså», «vel», «liksom», «da», eller interjeksjoner som «ja/nei», eller vi lager nølelyder som «eh», «hm», eller kanskje kremter vi. Vi kan også gjenta noen ord eller halve setninger som vi allerede har sagt for å vinne tid. «Altså det var sånn, altså at…». Disse «løsningene» gir oss tid til å finne den rette formuleringen vi leter etter.

I det muntlige språket avbryter vi også ganske ofte. Vi avbryter våre egne tanker (selvkorrigering) når vi ombestemmer oss (enten på grunn av at vi «glemmer» hva vi begynte å si og avslutter med noe annet, eller siden vi ser at samtalepartneren allerede forstår hva vi mener), men vi avbryter ganske ofte også samtalepartneren, og snakker i munnen på hverandre, fordi vi er entusiastiske og allerede har forstått hva den andre mener. Noen ganger kan det regnes som uhøflig, men som regel er det bare et tegn på en ivrig samtale.

Økonomisering

Vi bruker hele kroppen for å formidle informasjon. Synet er den mest effektive av sansene våre, så vi bruker det maksimalt når vi snakker. Vi bruker blikk, gester, ansiktsuttrykk, bevegelser og andre kroppslige markører. Vi bruker ikke ord når vi kan vise eller peke i stedet. Vi bruker ofte påpekende ord så som «slik», «sånn», og adverb som «der», «hit».

Siden budskapet må ut raskt for å gi god flyt i samtalen, trekker vi ofte sammen lyder og ord. Dette kan skape forvirring hos dem som ikke er vant til slike sammentrukne uttrykksmåter. Som eksempel kan vi ta «ha’kke», («har ikke») «kan’ke» («kan ikke») og «vi’kke» («vil ikke») i østlandske dialekter.

I tillegg sløyfer vi gjerne det som ikke er nødvendig (ellipser). Ofte er det f.eks. subjekt (i første person) i setninger « __ kommer nå» (istedenfor «jeg kommer nå»), eller verbal «Tor kjøpte epler og jeg __ appelsiner» (istedenfor «jeg kjøpte appelsiner») siden vi allerede vet hvem eller hva det handler om.

«Overflødig» informasjon

Selv om det muntlige språket gjerne er kort og konkret, finnes det likevel en del repetisjoner i samtalene våre. Disse repetisjonene fungerer ofte som forsterkere eller dempere, eller de antyder at den som snakker, er overrasket.

Noen gang bruker vi f.eks. to verb for å understreke at noe varer en stund: «Han sitter og leser», «Hun står og venter». Da er det ikke to atskilte handlinger vi mener, men det første (innledningsverbet) forteller om rammene for det neste (følgeverbet). Innledningsverbene kan være sitte, ligge, gå og stå. Følgeverbene kan være alle andre verb.

I tillegg legger vi iblant til et dublert pronomen/adverb etter en setning (dublering).

Du er flink, du!
Der var det fint, der.
“Du e’ nok ikkje så tussete, du, likevel!”

Av og til kan vi også høre at folk legger til pronomener han og hun foran person-, slektskaps- og husdyrnavn. I mange norske dialekter (spesielt nordnorske) fungerer disse pronomener i prinsippet som en foranstilt artikkel (Den preproielle artikkel). Denne artikkelen brukes når navnene fungerer som subjekt, objekt, eller utfylling til en preposisjon:

Ho Kari er mora vår, vi hørte han Per fortelle om ho bestemor. (eksempel fra Den preproielle artikkel på hjemmesida Nordnorske dialekter av Øystein A. Vangsnes og Pavel Iosad)
Ka med ho Marta? skriker hun. (fra Seierherrene av Roy Jacobsen, utgitt 1991)

Men ved siden av å være vanlige personlige pronomen, bruker vi han og hun også som demonstrativer, og da har de avstandsmarkerende funksjon. De tar et substantiv i bestemt form, eventuelt et egennavn. Substantivet må referere til en spesifikk person. Vi bruker dem i forbindelse med personer som vi ikke kjenner personlig eller har en negativ holdning til. Iblant kan det også være en person som vi selv kjenner, men samtalepartneren ikke kjenner.

Han fyren var ganske dust, da.
Husker du hun inspektøren jeg fortalte deg om?

Noen ganger gjentar vi den nye informasjonen, eller temaet, i setningen med et proord i setningen (hengende tema):

Den filmen, den var knallgod, altså!
I Nederland (der) er de nesten like opptatt av skøyter som her hjemme.

Av og til legger vi også til responspartikkel («ja/nei») etter proordet:

I Nederland, nei, der henger de med fortsatt huet fordi Patrick Roest ble nr. 2 i skøyte-VM i 2022..
Den serien, ja, den har jeg allerede sett alle episodene av.
Den boka, ja, jeg skulle så gjerne ha lånt den på biblioteket.

Rett på sak

Vi er mer konkrete og handlingsrettede når vi snakker enn når vi skriver. Vi bruker gjerne aktivt språk («Mia malte huset») og sier hva noen gjør i stedet for å bruke passive konstruksjoner («Huset ble malt»).

Vi bruker mer sideordning («Og så sa hun…. og så tok hun …, og så spiste hun…») enn underordning («Så sa hun at de skulle snakke med mora»), men samtidig er muntlig språk mer baktungt enn skriftspråk. Dvs. at det meste av informasjonen (ofte i form av at-setninger og som-setninger) plasseres helst til høyre for det finitte verbalet (som i helsetninger på 2. plass). F.eks. «Så sa hun at de skulle komme og hente bilen senere på dagen».

Eieforhold

Når vi uttrykker eieforhold, er det vanlig å ha possessiver etter substantivet når vi snakker eller skriver dagligdags språk («kona hans»). Når vi skriver mer formelt, eller når possessiver har trykk («Dette er min oppgave!», implisitt: «ikke din!») står possessiver ofte foran («hans kone»). Norsk har også s-genitiv (Tors kone), men den brukes mest i forbindelse med navn. Ellers er det vanlig å bruke preposisjonen til (eller andre preposisjoner) («kona til Tor»).

Disse tre måtene å uttrykke eieforhold på er i seg selv kjent stoff. Det som derimot kan være nytt, siden det sjelden er omtalt i lærebøkene, er garpegenitiv eller sin-genitiv:

Tor si(n) kone (=Tors kone)
Tor sine barn (=begge Tors barn)
dama sitt hus (=damas hus)

Den var tidligere hovedsakelig brukt ved kysten (vestlige og nordlige dialekter), men er nå også vanlig på Østlandet. Særlig ved eieform av lengre uttrykk, eller når et ord slutter på en s-lyd, føler mange at garpegenitiv er naturlig (kanskje fordi uttalen blir lettere):

Nedreaas sine bøker (= Nedreaas’ bøker)

Etter spørreord hvem/kven er sin den vanlige possessive pronomen:

Hvem sine bøker er det?
Kven sitt hus er det?

Annen betydning

En del funksjonsord (konjunksjoner, subjunksjoner, interjeksjoner) kan få en annen funksjon i muntlig tale. Da markerer de et fokusskifte: «Sånn – nå går vi», «Nei – nå må jeg få litt frisk luft«, «Men – så dro de altså hjem».

Intonasjonen og setningsmelodien er også betydningsskillende. I muntlig tale har man gjerne stigende intonasjon i spørsmål og ved korte pauser midt i setningen, mens man har fallende intonasjon i vanlige utsagn. Ved hjelp av intonasjonen kan utsagnssetningen «Du liker jazz?» bli til et spørsmål som uttrykker overraskelse.

Kommanderende setninger betyr også ulike ting avhengig av intonasjonen. Å slå i bordet og si høyrøstet og bryskt «GI MEG 1000 KRONER!» betyr noe helt annet enn den lavmælte og listende «Gi meg 1000 kroner».

Relasjonsbevarende kommunikasjon

Når vi lytter, viser vi at vi lytter aktivt og at samtalepartneren kan fortsette å snakke. Vi smiler, vi ler, vi nikker, vi bruker interjeksjoner som, «jaså?», «hmm», «ja» eller imperativer som «Fortsett!», «Fortell videre!». Vil vi reagere på innholdet eller vise at vi virkelig har hørt etter, kan vi bruke ulike forståelsesmarkører som kan vise holdning, lyttevilje og forståelse. F.eks. ord og uttrykk som «Hæ?», «Akkurat», «Er det sant?», adjektiver som «Supert!», «Forferdelig!», interjeksjoner som «Æsj!», «Huff!», «Neimen!» osv.

Vil vi involvere samtalepartneren eller forsikre oss om at vi beholder oppmerksomheten, kan vi putte inn relasjonelle markører så som eller hva?, vet du, ikke sant, … hvis du skjønner hva jeg mener?. Disse kan brukes både i begynnelsen, slutten eller som innskudd i setningene.

Vi kan også vise at påstandene våre skal tolkes som indirekte spørsmål der vi gjerne vil vite om samtalepartneren er enig eller uenig med oss (halespørsmål): «Hun kommer på fest, tror du ikke?», «Det er fredag i dag, er det ikke?».

Ofte modifiserer og nyanserer vi det vi sier for å signalisere at vi er sikre/usikre/nølende, eller vise hvilke følelser/holdninger vi har til innholdet i setningen, eller vi vil gjerne ta hensyn til samtalepartneren vår, noe som vi ikke har så stort behov for når vi skriver. I slike tilfeller bruker vi forsterkere og dempere. Det er ofte adverb. Modale adverb som «jo», «liksom», «da», «helt sikkert» , «muligens», «dessverre», «heldigvis», «merkelig» og gradsadverb så som «kjempe», «innmari», «jævlig». Forsterkere, som krydrer språket vårt, pleier, som slangord, å være komet-ord, de endres ofte i hver generasjon. Derfor kan ord som bare for noen tiår siden var «innmari pen» bli til «dritdigg» i dag.

Snakker vi til flere personer, bruker vi gjerne tiltale (vokativfraser). Vi kan utpeke noen fra en større mengde. Da står tiltalen helst i begynnelsen av en ytring:

Sjugur, kan du rekke meg den fine boka om hytter ved Tunnsjøen??
Hei, du der, ornitolog, jeg lurer på om påfuglegg er blå? (eksempel fra Spør en ornitolog på hjemmesida fuglevennen.no av BirdLife Norge)

Tiltale kan også hjelpe oss å karakterisere noen (vanligvis positivt eller negativt) og da kan den kan stå friere i en ytring:

Hvordan går det egentlig med deg, kjære deg?
Herregud, din møkkaspreder, kunne du ikke delt ut noen bedre kort til meg?

Den kan også gi mottakeren en rolle eller bekrefte status eller relasjonen mellom taleren og mottakeren:

Skattebetalere!
Gratulerer med dagen, lille venn!

Av og til kan den også regulere samtalen vår. Da vil vi ha en tur i samtalen, vil beholde kontakt med dem vi snakker med, eller at vi er i ferd med å si noe uventet i sammenhengen. Da står tiltalen gjerne i begynnelsen av en ytring:

Jeg tenkte meg på travbanen neste uke, og du blir vel med, som vanlig. Denne gangen går det helt sikkert veien. Eller du, hva sier du til å dele på pengene når Bleike-best-hest helt overraskende har galoppert inn til gull??

For å beherske språket på et godt nivå med et språklige repertoar som naturlig dekker flest mulige situasjoner, må man beherske den muntlige grammatikken. Når den muntlige grammatikken skiller seg fra den skriftlige, er den ikke dermed mindreverdig eller «gal», den er effektiv og målorientert og fungerer akkurat som den skal. Så vil du ikke høres ut som ei middelklassedame fra begynnelsen av 1900-tallet, setter du deg godt inn i dette temaet og føler deg som fisken i vannet når du snakker med nordmenn.