En klassisk form for husketeknikk kalles gjerne Loci-metoden, noen ganger også kalt huskeslottet: Innlærere knytter det de skal huske til konkrete steder med en kjent plassering i forhold til hverandre, f.eks. ved å tenke seg at de ligger på bestemte steder i hus de kjenner. La elevene prøve seg fram, tenke i bilder og bruke indre visualisering for alt det er verdt.

I tillegg til de strukturene vi bare bruker som hjelpemidler for å huske ting, har forholdet mellom begreper ofte egne naturlige hierarkier og relasjoner. Om vi f.eks. tenker på en kopp (uten å ha en bestemt kopp i tankene), tenker vi gjerne på en “prototypisk” modell, altså en kopp som har de vanligste og mest typiske egenskapene til en kopp. Når slutter koppen å være kopp? Når begynner den å bli en skål, beveger vi oss over i gråsonene. Dette gjelder også for grammatikken: når vi tenker på adjektiver eller adverb, definerer vi dem i utgangspunktet ut fra typiske eksempler og bruksområder. Substantivet brød er en gjenstand, men uærlighet er også et substantiv. Likevel tenker vi gjerne først på ting når vi snakker om substantiv, mens uærlighet egentlig beskriver en kvalitet som i adjektivet uærlig – det avledede substantivet former altså egenskapen som en slags abstrakt “ting”.  I stedet for å late som om det finnes absolutte kategorier, kan vi la elevene plassere eksempler ut fra hvor typisk de er for en viss ordklasse.