Tenk deg en vanlig samtale på en litt overfylt trikk i byen der du prøver å komme deg litt lenger inn og bruker språket for (a) få oppmerksomhet og (b) formidle at du må forbi. Vi bruker ofte spørresetninger og modalverb i presens og preteritum for å uttrykke høflighet, gjerne sammen med et tydelig kroppsspråk. Er vi litt irriterte, kan vi fort ty til imperativ.

• Hei! Hallo? Beklager? Unnskyld! Kan jeg gå forbi? Jeg må forbi, beklager! Kan vi bytte plass? Kunne du gått lenger frem i trikken? Skal du av på neste stopp? Flytt deg, vær så snill. Flytt osv.

Når vi kommuniserer, prøver vi ofte å formidle samme budskap på flere måter. I klasserommet vil vi ofte utdype, variere, forklare og strekke på språket ut fra situasjonen og det konkrete budskapet. Dette kan være for å fange oppmerksomheten, nyansere eller klargjøre det vi ønsker å si  – akkurat som på trikken.

En tradisjonell grammatikkframstilling tar gjerne utgangspunkt i form, f.eks. i tabeller med bøyningsformer. Det har ofte mye for seg, men slike framstillinger er bare én mulig tilnærming og gir et fragmentert bilde av hvordan språket fungerer. Norsk grammatikk blir ofte presentert med innenfraperspektiv, altså norsk på norskens premisser (riktignok ofte med kategorier skapt for latin…). Å lære norsk som andre- eller fremmedspråk er  å komme inn i språket utenfra. Da trenger vi ofte å gå fra betydning til form.

Nye digitale verktøy som OpenAIs ChatGPT lar oss lete etter synonyme konstruksjoner som brukes i en konkret situasjon. Vi spør chatten: “Hvordan sier jeg på flere forskjellige måter at jeg må forbi en person på en overfylt trikk?”.  Svaret vi får inneholder flere synonyme uttrykk.