RUSSISK OG NORSK UTTALE - EN SAMMENLIKNING
6 typiske trekk for norsk uttalt av personer med russisk som morsmål:
- lange vokaler og konsonanter uttales for kort
- noen vokaler uttales med annen kvalitet enn på norsk (a-lyden for åpen, i-lyden langt bak), konsonanter mangler aspirasjon
- for kraftig h-lyd (med friksjon)
- stemte konsonanter blir til ustemte i slutten av ord ord (avstemming)
- palatalisering av konsonanter der det ikke skal være det
- trykksterk uttale av «ikke» i helsetninger og trykksterke personlige pronomen i objektsform der det ikke er naturlig med fokustrykk.
Lyder
Vokaler og diftonger
Falske lydvenner:
- a – uttales lenger fram og med mer åpen munn på russisk
- e – uttales mer sentralt på russisk
- i – Russisk i-lyd (grafemet <и>) uttales betraktelig mer sentralt enn norsk.
Obs! trykksterke russiske vokaler er vanligvis litt lengre enn korte norske vokaler og litt kortere enn lange norske vokaler
Norske vokaler som mangler ekvivalent på russisk: y, ø, æ, ʉ, œ͜ʏ, æ͜ʉ
Russiske vokaler som mangler ekvivalent på norsk: ɨ (grafemet <ы>)
Man skiller ikke ut diftonger i russisk. Bokstavene e /je/, ë /jɔ/, ю /ju/, я /ja/ inneholder en halvvokal, men dette klassifiseres ikke som diftong. Derfor har russere en tendens til å oppfatte to vokaler etter hverandre som to uavhengige lyder og uttale dem hver for seg.
Det er verdt å jobbe ekstra med diftonger, spesielt med diftongene œ͜ʏ og æ͜ʉ.
I mange lærebøker og parlører for russiskspråklige i norsk brukes bokstavene <ю> /ju/ og <ё> /jo/ som ekvivalenter til henholdsvis /ʉ/- og /ø/-lydene. Selv om det er en tilnærming til de norske lydene, spesielt i kombinasjon med palataliserte konsonanter, er det likevel såpass fjernt fra den norske uttalen at det ikke er å anbefale å presentere som ekvivalent, da en aksentpreget uttale fort kan automatiseres.
Uttalen av norsk <y> er spesielt problematisk. Den offisielle standarden for transkripsjon av norsk tilsier at bokstaven <y> skal transkriberes enten som <и> /i/ (i begynnelsen av ord, Yngve -> Ингве) eller som <ю> /ju/ (i midten og på slutten av ord, fylke -> фюльке). Ю-transkriberingen er svært fjern fra den norske uttalen og kan skape forvirring.
Vokalene
Konsonanter
De fleste norske konsonantene har russiske ekvivalenter (unntatt retrofleksene). Uttalen av t, d, k, g, l, v og h er likevel noe annerledes enn på norsk. Et særtrekk for russisk er at nesten alle konsonantene har en palatalisert og upalatalisert versjon, noe som gjør at russiskspråkliges uttale enten kan bli for “hard” eller for “bløt”, siden flere av de norske konsonantene uttales et sted mellom den palataliserte og ikke-palataliserte russiske ekvivalenten.
En annen viktig forskjell er at norsk skiller mellom lange og korte konsonanter på en annen måte enn russisk, da kort vokal i trykktung stavelse ikke automatisk innebærer lang konsonant i russisk som det gjør i norsk. Det er likevel både tilfeller av to like konsonanter etter hverandre i skrift og forekomster av lang konsonant i uttale på russisk, men de skyldes ofte oppbygningen av enkeltord med prefikser og suffikser og deres samspill med roten, eller i tilfeller når preposisjonen slutter med samme lyd som det følgende ordet begynner med.
Frikativer/sibilanter
De fleste russiske vislelyder mangler ekvivalent på norsk, f.eks. [ʐ] <ж>, [z] <з>, [ɕ] <щ>.
Kj, ki, ky — [ç]
Det finnes ikke [ç] i russisk. Russisk har en del vislelyder, blant annet <щ> [ɕː],
Derfor skjer det svært ofte at innlærere velger en av dem (som oftest <щ>) istedenfor [ç].
Hvis man ser på IPA-tabellen for russisk, blir det mer eller mindre klart hvorfor det er spesielt frustrerende. <щ> [ɕː] er postalveolar frikativ, dvs. tungen trykkes mot området mellom tannkjøttet og gommen, og
[ç] er palatal frikativ, og ligger rett imellom disse. Den kan virke kjent og ukjent på samme tid.
ng-lyden
Russisk har ikke [ŋ]. Noe som kan hjelpe russiskspråklige innlærere er å si at de kan tenke et bløtt tegn (<ь> “mjahkij znak” / мягкий знак) mellom n og e i slutten av ord og samtidig i tillegg sette tungespissen mot de nedre fortennene. for å få til tilnærmet lyd [ŋ], det vil kunne bidra til en tilnærming til [ŋ].
Avstemming
I motsetning til norsk blir stemte konsonanter i slutten av ord uttalt ustemt i russisk, og dette er et område det er viktig område å jobbe med for å redusere aksenten, f.eks. kan pleid bli uttalt som /plœ͜ʏt/ og bodd som /butt/.
Skrift og uttale
Russisk bruker det kyrilliske alfabetet og har en eller flere foner per grafem, f.eks. betegner bokstavene <е>, <ë>, <ю> og <я> lydoverganger. Russisk er et noe mer ortofont språk enn norsk.
Aspirasjon
Russisk har ingen aspirasjon og derfor legger ofte russisktalende så godt merke til aspirasjon eller glemmer aspirasjon når de snakker norsk, selv om de kjenner til fenomenet.
Retroflekser
Russisk har ingen retroflekse lyder, og mange russiskspråklige har en tendens til å uttale r-en i posisjoner hvor det vanligvis er retrofleks.
Palatalisering
Russisk har palataliserte lyder, og det er også minimale par med palatalisert og ikke palatalisert lyd. Palatalisering kan markeres i skrift med <ь> etter konsonanten, men markeres ikke når den står i forbindelse med fremre vokaler. De fleste konsonantene kan palataliseres.
En liknende palatalisering har man i norsk for /k/ og /g/, som begge har en “hard” og “bløt” versjon. Noe som kan hjelpe russiskspråklige innlærere er å si at de kan tenke et bløtt tegn (<ь> “mjahkij znak” / мягкий знак) etter k og g i slutten av ord for å få til den bløte versjonen av disse ordene.
Typisk for russiskspråklige er at de palataliserer også andre konsonanter enn k og g foran fremre vokaler: butikk, nye, og veldig (med palatalisert l og d). Dette er et område det er viktig å arbeide med dersom man vil redusere aksenten.
Kvantitet
Man skiller ikke mellom lange og korte lyder, men mellom trykksterke og trykksvake staveser. For vokaler påvirker trykket også vokalkvaliteten: /e/ og /o/ i trykksvake stavelser blir gjerne redusert til /i/ og /ə/. En forlenget vokal kan markere følelsesmessig ladning.
Trykk
Russisk har komplekse trykkmønstre, og det er ikke én bestemt stavelse som trykket faller på. Ord med samme stamme kan få ulik trykk når de står i en annen kasusform. Når suffikser eller prefikser kommer til, kan det også endre hvor trykket faller.
Siden russisktalende innlærere er vant til at trykket kan være på ulike steder i ordet, er det oftere lettere for dem enn for innlærere med fast trykk. Men det kan være nyttig å fokusere på forskjeller i hvor trykket er i en del felles innlånte fremmedord/internasjonale ord.
Rytme/isokroni
Formelt sett har russisk fot-isokroni (trykkbasert rytme) som på norsk, men den likner kanskje ikke nok til å ha overføringsverdi til norsk uttale, bl.a. da morsmålsbrukere av russisk ser ut til å oppfatte enkeltord som uavhengige enheter, og derfor kan de norske trykkgruppene bestående av flere ord og orddeler virke unaturlig. En god del russiskspråklige har en rytme som kan virke stakkato når de snakker norsk.
Tonem
Russisk har ikke tonemer.
Setningsintonasjon
Generelt er det fallende intonasjon i fortellende setninger, stigende intonasjon i spørresetninger. Stigende og fallende tonefall på enkeltord eller setningsdeler skiller ikke betydning, men tema og rema i setningen. Stigende intonasjon kan også markere følelsesmessig ladning.
Fonotaks
I likhet med norsk har russisk en komplisert stavelsesstruktur, og norsk fonotaks pleier ikke å være noen stor utfordring.