LATVISK OG NORSK UTTALE - EN SAMMENLIKNING
Fem typiske trekk for latvisknorsk uttale:
- For åpen uttale av lang e
- Generalisering av mørk l i alle possisjoner
- Trykksterk uttale av «ikke» i helsetninger og trykksterke personlige pronomen i objektsform der det ikke er naturlig med fokustrykk
- Retroflekser kan mangle
- Flat eller fallende intonasjon
Lyder
Vokaler og diftonger
Latvisk mangler vokalene /y/, /ø/ og /ʉ/ og de er derfor viktige å jobbe med. /a/ lydene likner i norsk og latvisk, men i noen latvieres uttale er den mer åpen. På latvisk har både den lange og korte e-lyden en kvalitet som likner kort e i norsk [ɛ], og spesielt lang e-lyd uttales derfor betraktelig mer åpent på latvisk enn på norsk. Latvisk har ikke de to schwa-lydene og vil typisk uttale endelser med [ɛ] og ikke med [ɘ] eller [ə]. Dette er et område det kan være nyttig å vie oppmerksomhet for latviskspråklige. Legg merke til at den lange i-lyden er mer åpen på latvisk enn på norsk.
Latvisk har en god del diftonger. To av dem som har samme skrivemåte som norske diftonger, uttales på en annen måte noe som latviskspråklige innlærere bør legge merke til:
Konsonanter
Den latviske r-en er en rulle-r (trill) og mye sterkere enn den østlandske r-en (tap).
Mens norsk h-lyd(er) er som ustemte vokaler å regne, har den latviske h-lyden friksjon, og latviske innlærere bør derfor gjøres oppmerksom på denne ulike uttalen.
Den vanlige latviske l-en likner på den norske mørke l-en (etter a- og å-lyd) , viktig å lære seg den lysere, vanligere norske l-en. I eldre latvisk (man kan fortsatt høre det i latviskspråklige filmer og lydopptak fram til 1970-tallet) hadde man også en lys l-lyd som liknet den norske lyse l-lyden.
Konsonantene k og g har bare bakre uttale i latvisk (som i katt og gå på norsk), også i forbindelse med fremre vokaler og i slutten av ord. Derfor bør latviskspråklige vie ekstra oppmerksomhet til den “lyse” (fremre) uttalen av k- og g-lyd som i (kristen, gratis, tak og dag).
Latvisk har stemt s- og sj-lyd som ikke fins på norsk, også s i skrift blir på latvisk uttalt z dersom den følges av en stemt konsonant gjennom regressiv assimilasjon. Det er typisk for latviskspråklige å uttale z i kombinasjoner som sd eller sb /fɫɔmzdɑːɫɛn/ for Flåmsdalen [¹flɔmːstɑːɫn͏ͅ], /tɛn:zbæɾg/ for Tønsberg [¹tʰœn:spæɾgʲ], og stemt sj-lyd som /tɪːʒdɑ/ for tirsdag [¹tʰiːʃʈɑ].
Skrift og uttale
Latvisk bruker det latinske alfabetet med diakritiske tegn. Språket er mer ortofont enn norsk, har bl.a. atskilte bokstaver for å skille mellom lange og korte vokaler, palataliserte og ikke-palataliserte konsonanter.
Det imidlertid to ting i skriftbildet å være obs på:
- Bokstaven
uttales ikke /u/ og vanligvis ikke som /o/, men som diftongen /u͜ɐ/. I fremmedord uttales bokstaven med å-lyd, både kort og lang. - I likhet med den norske bokstaven e, kan latvisk
og <ē> både betegne e-lyd og æ-lyd. I stor grad er det lydene som følger som avgjør om e-en uttales som /e/ eller /æ/. Den lange e-en på latvisk er litt mer åpen enn på norsk, og den lange æ-lyden er ikke like åpen som den norske.
I latvisk markeres lang konsonant i skrift bare for bokstavene
Et spesielt fenomen med latvisk er at utenlandske egennavn transkriberes etter uttalen i originalspråket med de grafemene som betegner lyder som likner mest på latvisk. Det betyr at norske navn som Geilo, Kyrkjebø, Haugesund og Bærum skrives henholdsvis Jeilu, Hjirkjebē, Heugesunna og Bēruma.
Aspirasjon
Det er ingen aspirasjon i latvisk, og er noe som latviskspråklige trenger å trene.
Retroflekser
Latvisk har ikke retroflekser og innlærere kan ha en tendens til å uttale konsonantkombinasjoner i stedet for retroflekser, f. eks /kurːs/ i stedet for [¹kʲʰʉːʃ], /bɑ:rn/ i stedet for [¹bɑːɳ], /burde/ i stedet for [²bʉɖːə].
Palatalisering
Det fins palataliserte versjoner av l, n, k, g, disse markeres i skrift med spesielle bokstaver: ļ, ņ, ķ, ģ. Uttalemessig tilsvarer de de palatale versjonene av henholdsvis l, n, t og d i norske dialekter. I latgaliske dialekter av latvisk forekommer det harde og bløte konsonanter som på litauisk og russisk.
Kvantitet
Vokalene har to lengder: kort og lang. Vokallengde skiller mellom betydning, markeres også i skrift. Også konsonanter kan være lange. For bokstavene m, n, ņ, l, ļ, r, markeres det med dobbel konsonant som på norsk, men ikke f.eks. k: asa [asːa] ‘skarp’ aka [akːa] ‘brønn’. Korte vokaler i endelser uttales ekstra kort, men uten endring av kvaliteten.
Trykk
Vanligvis på første stavelse også i fremmedord, unntakene er svært få. Trykket realiseres gjennom tonalitet: De trykktunge stavelsene har en høyere tone og kan være korte, selv om det kan forekomme stavelser med lang vokal senere i ordet. Det er viktig å framheve komplementærfordelingen av lang/kort vokal/konsonant for latviske innlærere, siden trykktunge stavelser i latvisk også kan ha kort vokal og kort konsonant.
Rytme/isokroni
Latvisk befinner seg et sted på skalaen mellom fot- og stavelsesisokroni, men heller mot stavelsesbasert rytme. Det har det til felles med norsk at trykksvake endelser vanligvis blir uttalt raskere enn andre stavelser.
Tonem
I latvisk fins det tre ulike tonemer (stieptā intonācija – flat utstrakt tone, krītošā intonācija – fallende tone, lauztā intonācija – glottal stopp, “stød”) som kan skille mellom betydning. F.eks. betyr zāle med flat utstrakt tone ‘sal’, mens zāle med fallende tone eller med glottal stopp betyr ‘gress’. De fleste dialektene har imidlertid bare to av dem. Det kan være flere tonem i et ord, altså også i trykksvake stavelser.
Setningsintonasjon
Legg merke til markant forskjell i setningsintonasjonen i spørresetninger. De har høy tone enten på den trykktunge stavlsen, eller at den tykktunge stavelsen har en ekstra lav tone, og så høytone i andre stavelse, men i begge tilfeller har de påfølgene trykksvake stavelsene med fallende tone.
Fonotaks
Latvisk har en komplisert stavelsesstruktur, og den norske fonotaksen pleier ikke å volde latviske innlærere vansker.
Kilder og ressurser
- Snorres Karkkonen Svenssons video
- valoda.ailab.lv