A
Allofon – En allofon er i fonologien en uttalevariant av et fonem. Et fonem er en variant av en språklyd som har betydningsskillende funksjon, mens en allofon ikke har betydningsskillende funksjon. For eksempel kan /r/ uttales ustemt foran /k/ og /p/ som i ordene mark og harpe eller den kan uttales stemt. Det er varianter som ikke gir orden noen annen betydning.
Alveolar – En alveolar konsonant uttales ved at tunga plasseres mot tannkjøttet, ved festet til fortennene.
Andrespråksfonetikk – læren om språklyder i et andrespråk og tilegnelsen av disse.
Approksimant – En approksimant er en språklyd som kan sies å være en mellomting mellom en vokal og en konsonant. Når man uttaler approksimanter, danner artikulasjonsorganene en innsnevring i munnhulen uten hørbar friksjon. Denne klassen omfatter [ʋ], [l], [ɫ], [j] i den østlandsken som presenteres her, ellers forekommer [ɭ], [ʎ] i andre norske dialekter og [w] i f.eks. engelsk.
Artikulasjon – Artikulasjon er bruk av muskulaturen i taleorganene til å uttale språklyder ved å variere innsnevringen i talekanalen og dermed lage ulike lyder. Når vi snakker om at noen har god artikulasjon, er ikke det helt det samme som god uttale, men at man uttaler på en tydelig måte.
Artikulasjonsmåte – Måten tungen, leppene, tennene og andre taleorganer samhandler på når man lager språklyder.
Artikulasjonssted – Det stedet i munnen det lages en innsnevring når lyden uttales.
Aspirasjon – aspirasjon er luftstrømmen som kan følge en konsonantlyd som dannes ved å lukke for luftstrømmen, slik at lufttrykket øker i munnhulen. Aspirasjon er viktig for å kunne skille ustemte konsonantene /p/, /t/ og /k/ fra de stemte konsonantene /b/, /d/ og /ɡ/. IPA-egnet som brukes for aspirasjon er [ʰ].
Aspirert lyd – Lukkelyd uttalt med den etterfølgende pustelyden [ʰ].
Assimilasjon – Det at en språklyd blir helt eller delvis identisk med en annen språklyd som den enten står i berøring med (kontaktassimilasjon) eller et stykke fra (fjernassimilasjon). Når en lyd påvirker den som kommer etterpå kalles det for progressiv assimilasjon, men når den påvirker en lyd som kommer foran, kalles det regressiv assimilasjon. Begge typer forekommer i norsk. Eksempel på regressiv assimilasjon er b->p i Ibsen [¹ɪpːsn̩], mens et eksempel på progressiv assimilasjon er d->t i hvis du [¹ʋɪsːtʉ].
B
Bakre vokal – Vokaler som uttales ved at tunga er trukket tilbake i munnen uten at den skaper hindringer som vil gjøre lyden til en konsonant. Eksempler på bakre vokaler er [uː], [oː] og [ɑː].
C
D
Dental konsonant – konsonant som uttales med tunga mot overtennene, som [t], [d], [n] og [l].
Diftong – Diftong en glidende overgang fra en vokal til en annen i samme stavelse. Norske eksempler på diftonger er: [æ͜ɪ], [æ͜ʉ], [a͜ɪ].
E
Elisjon – Bortfall av vokal i et ord, særlig i utlyd av et ord foran vokal i fremlyd av det neste.
F
Flikk – Konsonant som uttales ved at tunga slår ett slag mot ganen. Det er denne som er den typiske r-lyden i østlandsk. [ɾ]. Andre navn på lyden er flipp og tapp.
Fonetikk – Læren om språklyder. Fonetikken tar for seg hvordan språklydene uttales fysisk av taleorganene, de fysiske egenskapene til lydbølgene og oppfattelsen av språklydene. Når man ser på hvordan lydene fungerer i system, kalles det fonologi.
Fon – språklyd.
Fonem – Det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord.
Fonotaks – måten språklydene i et gitt språk kombineres på. Norsk har en mer komplisert fonotaks enn mange andre språk, ved at det er en komplisert stavelsesstruktur ved at det kan være flere konsonanter etter hverandre både i begynnelsen og i slutten av en stavelse.
Fremre vokal – vokaler som uttales ved at tunga er langt fram i munnen, f.eks. [eː] og [iː] er fremre vokaler. Noe som er spesielt ved norsk sammenliknet med andre språk er at det også forekommer rundede fremre vokaler som [ʉː], [yː] og [øː].
Frikativ – Konsonanter som uttales med så sterk grad av innsnevring et sted i talekanalen at det oppstår hørbar friksjon når lyden uttales. Frikativer på norsk er /f/, /s/ og /ç/.
G
Grafem – bokstav. Når man vil framheve noe som grafemer, altså skrivemåten av ord eller større enheter, bruker man vinkelparenteser –
Grammatikk-oversettelsesmetoden – i denne metoden var uttale ikke viktig, da språklæring var en del av opplæringa som en dannelsesprosess og ikke primært med mål å bruke språket praktisk, det var gjerne for å forstå antikke tekster på latin og gammelgresk.
H
I
Intensitet – styrke. Når vi snakker om intensitet i uttale handler det om lydnivået, noe som kan måles i desibel. I norsk uttales trykktunge stavelser kraftigere enn trykksvake.
J
K
Kommunikativ språklæring – Språklæring som fokuserer på å utvikle kommunikasjonsferdigheter.
Konsonantkvalitet – Måten konsonantene uttales på, hvordan de artikuleres.
Konsonantkvantitet – konsonantlengde Betegner den relative distinktive lengden hos en konsonant.
Konsonantlengde – konsonantkvantitet. Betegner den relative distinktive lengden hos en konsonant.
Kontrastiv fonetikk – Sammenlikning av uttalen i to eller flere ulike språk. Studier i kontrastiv fonetikk kan hjelpe med å identifisere problemområder for innlærere med bestemte morsmålsbakgrunner, og også kunne finne likheter som ikke er like åpenbare utfra skriftbildet.
Kort vokal – Vokal som uttales kortere enn lange vokaler. I norsk er korte vokaler etterfulgt av lang konsonant eller to eller flere konsonanter.
Kvalitet – Måten lydene uttales på, hvordan de uttales.
Kvantitet – Betegner den relative distinktive lengden hos en vokal eller en konsonant.
L
Labial – Konsonanter som uttales ved å bruke begge leppene.
Lang vokal – Vokal som uttales relativt langt. Lang vokal er i norsk etterfulgt ingen eller bare én kort konsonant. I visse spesielle tilfeller kan vokalen være etterfulgt av flere konsonanter, men aldri lang konsonant.
Lateral konsonant – Konsonanter som uttales ved at lufta strømmer forbi begge sider av tunga.
Lavfrekvente særnorske lyder – Lyder som forekommer i norsk som ikke er vanlige andre språk og som ikke forekommer ofte. Et eksempel på en lavfrekvent særnorsk lyd er [ʏ].
Leppeposisjon – Måten leppene er plassert på når de uttaler en bestemt lyd.
Lepperunding – Leppeposisjon som brukes for å uttale rundede vokaler. I norsk runder man leppene innover ved [uː], [ʊ], [ʉː], [ʉ], mens de rundes utover ved [yː] og [ʏ].
Lukkelyd – Lyd som lages ved at luftveien gjennom strupehodet, svelget eller munnhulen blir helt blokkert. Et annet navn på lukkelyd er plosiv.
M
Midtre vokal – Vokaler som uttales ved at tunga er posisjonert midt i munnen, i en mellomposisjon mellom fremre vokaler og bakre vokaler. De midtre vokalene i norsk er [ʉ], [ʉː], [ɘ] og [ə].
Monoftong – En ren vokallyd der artikuleringen både på begynnelse og slutt av vokalen er den samme og som uttales mer eller mindre likt både i begynnelsen og slutten, i motsetning til diftonger som er en glidning fra en vokallyd til en annen.
Multimodalitet – Betegnelse av meningsskaping gjennom en kombinasjon av to eller flere typer tegnsystemer, for eksempel lyd og bilde. Termen betyr «på mange måter». En modalitet er altså en måte å skape mening på; en ressurs for kommunikasjon. (Modalitet brukes også innen språkvitenskap innen fagfeltet semantikk. Der handler det om hvordan ytringer forholder seg til virkeligheten, noe som i norsk blant annet uttrykkes med modalverb og modaladverb.)
Multisensorisk – Som innebærer bruk og stimulering av flere sanser og hele kroppen.
Multisensorisk læring – Læring som innebærer bruk og stimulering av alle sansene og hele kroppen.
N
O
Ortoepisk – Som viser til den rette uttalen av ord i et språk eller dialekt. Rett uttale kan både dreie seg om normert uttale eller hva som av de fleste morsmålsbrukere av språket oppfattes som korrekt uttale. Når man snakker om å utvikle sine ortoepiske ferdigheter, handler det om utvikle uttalen slik at den blir oppfattet som riktig av morsmålsbrukere.
Ortofon – Ortofoni handler om samsvaret mellom skrift og tale. Når et språk er ortofont, betyr det at det er nært samsvar mellom skrivemåte og uttale, f.eks. at bestemte bokstaver alltid svarer til bestemte lyder, at det ikke er stumme lyder osv. Ingen skriftspråk er like ortofone som lydskrift, men språk som er ganske ortofone er finsk, latvisk og esperanto. Eksempler på språk som ikke er spesielt ortofone er norsk, og enda mindre grad dansk, fransk og engelsk.
P
Plosiv – språklyd som lages ved at luftveien blir blokkert, et annet navn for lukkelyd.
Preaspirasjon – Et pust som kommer før en ustemt konsonantlyd som dannes ved å lukke for luftstrømmen, slik at lufttrykket øker i munnhulen. I norsk fins preaspirasjon i enkelte dialekter, f.eks. nord i Gudbrandsdalen. Også i islandsk er det preaspiasjon.
Progressiv assimilasjon – Når en språklyd påvirkes av lyden foran, har vi progressiv assimilasjon. Progressiv assimilasjon har man f.eks. i ordet onsdag [¹ʊnːstɑɡʲ] – s-en påvirker d-en til å bli ustemt. Progressiv forekommer i norsk der resultatet av en regressiv assimilasjon ville vært en stemt s [z], som ikke brukes i norsk, f.eks. i hvis du påvirker den ustemte s-lyden d-en til å bli ustemt, altså [t]: [¹ʋɪsːtʉ]. Mange innlærere vil i slike posisjoner bruke regressiv assimilasjon slik at det blir [ʋɪzdʉ] eller [ʊnzdaɡ].
Q
R
Regressiv assimilasjon – Når en språklyd påvirkes av en etterfølgende lyd har vi regressiv assimilasjon. Eksempel på regressiv assimilasjon har vi i uttalen av Ibsen som uttales [¹ɪpːsn̩]. Her har den ustemte s-lyden påvirket den stemte b-en til å bli en ustemt p.
Rundet vokal – Vokal som uttales ved at leppene danner en sirkulær åpning. Det fins to typer rundete vokaler – det er de med runding innover – som om man suger noe med et sugerør – altså en trutmunn med en liten åpning, det gjelder [ɔ], [oː], [ʊ], [uː], [ʉ], [ʉː]. Den andre typen er med leppene rundet, men at de går utover, som om man holdt en drue mellom leppene, slik som vi har i [ʏ] og [yː].
Rytme – Veksling av trykktunge og trykklette stavelser. Vi snakker også om rytmegrupper, der en rytmegruppe består av en trykktung stavelse og en eller flere trykklette stavelser. For eksempel utsagnet: ²uttalen-din-er ²kjempefin-syns-jeg består av to rytmegrupper: 2 x x x x 2 x x x x, begge med en trykktung stavelse etterfulgt av fire trykklette stavelser.
S
Setningsintonasjon – Setningsintonasjonen eller setningsmelodien bærer i seg betydning, som viser til leddstilling, innskutte ledd, spørsmål, ordre.
Stavelse – enhet av lyder (foner), som alltid inneholder en stavelseskjerne (som oftest en vokal), og som kan inneholde en eller flere lyder foran kjernen (stavelsesframlyder) og en eller flere lyder etter kjernen (stavelsesutlyder). Stavelsesstruktur er måten de ulike segmentene som danner en stavelse er gruppert på basert på sonoritet altså klangfullhet. Det er typisk at de lydene som det er mest klang i er nærmest kjernen og de med minst lengst vekk fra kjernen – det kalles sonoritetsprinsippet. I likhet med andre germanske språk og med baltiske og slaviske språk, er stavelsesstrukturen i norsk kompleks. Det vil si at en stavelse kan bestå av flere lyder før og etter kjernen. Mange sørøst-asiatiske språk har derimot en svært enkel stavelsesstruktur. For innlærere med en slik bakgrunn, kan det være vanskelig å uttale flere konsonanter etter hverandre.
Stemt lyd – En lyd som uttales ved at stemmebåndene vibrerer. Man kan kjenne vibrasjonen for eksempel ved å sette tommelen under haka, prøv f.eks. å holde en f-lyd lenge og så en v-lyd lenge – f-f-f-f og v-v-v-v. Når du uttaler v-en kjenner du en liten vibrasjon. Du kan også kjenne det ved å holde hånda på halsen.
Suprasegmentale trekk – Trekk som involverer mer enn ett segment, dvs. mer enn én lyd, f.eks. stavelser, tonemer, intonasjon og fonotaks.
Syllabisk lyd – En lyd som kan utgjøre en egen stavelse eller være kjerne i en stavelse. I norsk er det som regel vokaler, men også [n] og [ɳ] kan være stavelsesbærende etter [t] og [ʈ] som i ordene gutten, billetten, nesten og Morten, porten.
T
Tonehøyde – Tonehøyde viser til hvor høy (lys) eller lav (mørk) tone stavelsen har. Ved høye (lyse) toner vibrerer stemmebåndene raskere enn de lave (mørke) tonene. Når vi synger veksler vi mellom ulike tonehøyder, men til forskjell fra sang hvor det blir falskt (feil) om man ikke treffer tonen, er det i språk relativ. Det vil variere både avhengig av humør og engasjement hos en person og det er også variasjon mellom ulike personer når det gjelder høyden, men det som er felles er den relative forskjellen mellom tonene.
Tonem – er tonegang eller en melodi enkeltord eller grupper av ord uttales med. Tonemene kan f.eks. hjelpe den som lytter raskere å identifisere ordklasse eller tempusform, og det fins mange minimale par i norsk, der det i uttale bare er tonemet som skiller betydning, f.eks. ¹løvet og ²løve, ¹skriver (verb) og ²skriver (substantiv). Andre ord har ganske lik uttale, og også for disse blir tonemet viktig for å identifisere hvilket ord det er, f.eks. ¹sjuende og ²tjuende.
Transfer – påvirkning av konseptuelle, lingvistiske eller ekstra-lingvistiske elementer knyttet til et språk en språkbruker behersker i produksjonen eller persepsjonen av et annet språk. Transfer ses gjerne på som overføring fra morsmål til målspråk, selv om forskerne gjerne er klar over kompleksiteten. Både morsmålet og andre språk innlæreren har ferdigheter i innehar begge roller – språket som påvirker og språket som påvirkes. Det er ikke bare rent språklig transfer, men også konseptuell (hvordan vi kategoriserer verden rundt oss) og ekstra-lingvistiske elementer som f.eks. kroppsspråk.
Trykk – når en stavelse har trykk betyr at den uttales med mer intensitet, altså at det er mer luft som presses ut av lungene når man uttaler den.
Trykksvak stavelse – stavelse som ikke har trykk. I en rytmegruppe uttales de som en fortsettelse av tonemet i den foregående trykktunge stavelsen og uttalen av lydene er mindre presis, «slappere» enn i trykktunge stavelser. Vokal- og konsontantlengden blir også redusert, f.eks. er n-en i mannskap kortere i sammensetningen ¹brannmannskap enn når det har trykk i ²mannskap.
Trykktung stavelse – stavelse som har trykk. Trykktunge stavelser i norsk har fire faktorer som skiller dem fra trykksvake: intensitet (kraften, dette kan måles i desibel, f.eks.), tone (ved trykktung stavelse begynner en av de to tonemene, for østlandsk er det dypt nede ved tonem 1 og en mellom høy tonehøyde for tonem 2), kvantitet (altså trykktunge stavelser uttales lenger enn trykksvake, enten ved en lang vokal eller en kort vokal) og kvantitet (lydene i trykktunge stavelser er uttales «tydeligere», mindre slapt enn i trykksvake stavelser, og f.eks. det er sterkere aspirasjon på steder som har aspirasjon.
U
Urundet vokal – En vokal som uttales med avslappede lepper, altså at de ikke snurpes sammen, f.eks. [ɑː] og [æː] er urundete vokaler.
Ustemt lyd – En lyd som uttales uten at stemmebåndene vibrerer, eksempler på det er [tʰ] og [h].
V
Vokalkvalitet – Måten vokalene uttales på
Vokalkvantitet – Betegner den relative distinktive lengden hos en vokal, f.eks. mat uttales med lang a (og kort t) og matt uttales med kort a (og lang t).
Vokaltrapes – En visualisering av vokalenes plassering i munnhulen. Plasseringen av vokalene representerer punktet der tunga er høyest, i en munn sett fra venstre. Vokalene er sett opp parvis, med den urundede vokalen til venstre og den rundede til høyre (også kalt vokalfirkant).
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å
Åpen vokal – Vokaler som uttales ved at tunga er posisjonert så langt fra ganen som mulig, [ɑː] er en åpen vokal.