^[1] I lånord fra engelsk har man uttale tilnærmet originalspråket, for eksempel, baby [¹be͜ɪbɪ], tanks [¹t^hæŋːk^js], yankee [¹jæŋːki].

^[2] Bokstavsammensetningen “ea” uttales som [i:] i lånord: jeans [¹ji:ns] eller [¹dʒi:ns]. “Ee” uttales på samme måte i noen lånord, for eksempel keeper [¹k^jiːpɘɾ]. I noen lånord, i samsvar med originaluttalen, uttales ikke “e” i slutten av ord, for eksempel race [¹ɾeːs], ampere [ɑm¹p^hæ:ɾ].

^[3] Trykksvak “e” mellom “n” og “d”, “n” og “l”, “n” og “n” og også mellom “s” og “n” uttales ikke i hurtig tale, men /n/ blir stavelsesdannende.

^[4] I ordene flere og mer uttales “e” som [eː]. Verbenes trykksterke endelser -ere, -erer, -erte, -ert uttales [-¹eːɾə], [-¹eːɾɘɾ], [-¹eːʈə], [-¹eːʈ]. I endelser uttales “e” foran “r” som [ə]: holder [¹hɔɫːɘɾ].

^[5] Men ikke ved å forbinde enstavelsesverb som slutter på “e”, med presensendelsen r: ler [¹leːɾ] (men er [æːɾ]).

^[6] I noen lånord fra fransk finnes [aŋ], for eksempel i ordet departement [dɛpɑʈə¹mɑŋː].

^[7] Også i slike ords flertallsform med -ene har vi syllabisk (stavelsesbærende) n.

^[8] Men [u:] i ordene hoved [²huːʋəd-], skog [¹skuːg^j] og noen andre, og også i ord som slutter med -og: pedagog [pɛdɑ¹guːg^j].

^[9] Et unntak er ordet frukt, som uttales med ʉ: [¹fɾʉk^jt].

^[10] Noen unntak er ordene sum, slum, gummi, stum, triumf og skummel, som uttales med [ʉ].

^[11] “u” uttales som [ʊ] også i ordene skuff, truffet og hjulpet .

^[12] Også i ordene fæl [fæːl / fæːɽ] og tæl [¹t^hæːl / ¹t^hæːɽ].

^[13] Men æsj [¹æʃː].