Svensk og norsk uttale - en sammenlikning
Svensk har uttalevariasjon avhengig av dialekt, og uttalen i flere svenske dialekter ligger nærmere den norske enn det som er beskrevet her. Denne sammenlikningen bygger på uttalen typisk for Stockholms-området sammenliknet med Oslo-dialekt, og gjelder derfor verken alle svenske eller alle norske dialekter.
5 typiske trekk for norsk uttalt av svenskspråklige:
- Flere vokaler uttales litt lengre bak enn på norsk, spesielt de lange variantene av a-, æ-, u- og ø-lyd, mens den korte a-en uttales for åpent.
- Diftongene [æ͜ɪ] og [æ͜ʉ] uttales ofte som /ej/ og /au/.
- En tendens til å uttale ord for skriftspråknært siden svensk generelt sett er et mer ortofont språk enn norsk.
- Ulike trykkmønstre i ellers liknende ord (fremmed- og lånord).
- Avvik i måten tonemene blir uttalt.
Lyder
Vokaler og diftonger
De svenske vokalene er stort sett de samme som norske, men det er til dels betydelige forskjeller i lydkvalitet.
Kort a-lyd er mindre åpen på norsk enn på svensk. Lang a-lyd uttales ikke så langt bak i munnen som på svensk, på den måten ligger de to norske a lydene mellom de to svenske a-lydene:
- æ-lydene er åpnere og uttales litt lengre fram på norsk.
- ø-lydene på norsk uttales med tunga lenger fram i munnen og med litt rundere lepper.
- u-lydene [ʉ] uttales lengre fram, og er litt åpnere og rundere lepper på norsk.
Trykklett e-lyd foran
Norsk har mer bruk av diftonger enn i svensk, og spesielt disse to diftongene bør svenskspråklige vie ekstra oppmerksomhet: ei [æ͜ɪ], au [æ͜ʉ].
Konsonanter
Svensk har ikke mørk l [ɫ] etter a- og å-lyd, men noen dialekter har den retroflekse, “tjukke” l-lyden.
Norsk sj-lyd [ʃ] uttales annerledes enn på standardsvensk, og gjerne litt lengre frem enn på svenske dialekter som har en [ʃ] som likner den norske.
R-lyden uttales lenger frem på norsk, med tungen mot tennene.
Skrift og uttale
Svensk skrives med det latinske alfabetet, og er i all hovedsak ganske lik norsk. Ekvivalentene til <æ> og <ø> er <ä> og <ö> i svensk. Svensk er noe mer ortofont enn norsk, og derfor er det viktig å rette oppmerksomhet mot lyder som uttales stumt eller blir retroflekser på norsk, f.eks. i motsetning til svensk uttales ikke t-en i bestemt endelse intetkjønn i norsk: huset, taket, håpet.
/o/ og /u/ har ulik distribusjon på norsk og på svensk – i noen tilfeller brukes det /u/ på norsk der svensk har /o/, eller omvendt, spesielt gjelder det lånord – telefon (o-lyd på norsk, å-lyd på svensk).
Bokstaven
- Norge [²nɔɾːgʲə] – men: Sverige [¹sʋæɾːjə]
- berg [¹bæɾːgʲ]
- gitar[gʲɪ¹tʰɑːɾ]
I -en endelser etter n, t, d, s, oppstår det en syllabisk n på norsk med bortfall av e, f.eks. mannen, hatten, striden, fossen, mens
I motsetning til svensk, er d-en i kombinasjonene
I kombinasjonen
S-en i kombinasjonen
Aspirasjon
Svensk har aspirasjon på samme steder og måte som på norsk.
Retroflekser
Svensk har de samme retrofleksene som norsk, men det kan være forskjeller i hvilke ord de blir realisert. F.eks. har svensk en mer konsekvent uttale av bokstavkombinasjonen <rd> som retrofleks, f.eks. i fjord, ord, Norden hvor det vanligvis ikke er det i norsk.
Palatalisering
Svensk har ingen betydningsskillende palatalisering.
Kvantitet
Svenske lyder kan være korte og lange. Dette gjelder alle vokaler og alle konsonanter unntatt [ç] og [h], og likner i så måte norsk i svært stor grad.
Det er likevel verdt å være obs på at en del ord som ellers har liknende skriftbilde, har ulike lydkvantiteter på norsk og svensk.: velkommen (kort e i vel- på norsk), fjorten (kort o), atten (kort a), minutt (kort u). Dette gjelder mange fremmedord, f. eks. absolutt (kort u i norsk) og ord som slutter på -ikk: politikk, grammatikk, butikk, etikk (kort i).
Trykk
Selv om hovedregenel for norsk og svensk er at trykket er på første stavelse, kan trykket ligge på ulike steder i ordet. Oftest kan trykkmønstre forklares med om ordet har skandinavisk/germansk opphav eller om det er lånt inn fra andre språk. I hoveddrag likner det svenske trykksystemet på det norske, f. eks har man komplementær kvantitet i trykksterke stavelser (altså lang vokal + kort konsonant versus kort vokal + lang konsonant).
Noen fremmedord og lånord har trykk på en annen stavelse på norsk enn på svensk:
- ²välkomen (sv) – velkommen [ʋɛl¹kʰɔmːn͏ͅ] (no)
- ²avdelning (sv) – avdeling [ɑʋ¹deːlɪŋ] (no)
- e¹gentligen (sv) – egentlig [¹eːgʲɘntlɪ] (no)
- posi¹tiv (sv) – positiv [¹pʰʊsːɪtʰɪːʋ] (no)
Rytme/isokroni
Svensk har trykkbasert rytme (fotisokroni) som på norsk.
Tonem
Svensk har i likhet med norsk et to-tonem-system som har samme opphav. Tonem 1 på svensk (svensk: akut accent) uttales ved at den trykktunge stavelsen går litt opp mens de følgende er lenger ned (mens de går opp på østlandsk). Tonem 2 på svensk likner norsk i den trykktunge stavelsen, men går ikke like mye opp i de følgende trykklette stavelser.
Distribusjonen av de to tonemene sammenfaller stort sett med norsk, men i sammensetninger kan det være forskjeller, f. eks ¹flyplass – ²flygplats, ¹dagslys – ²dagsljus, og ved noen prefikser: ¹inndra – ²indra, ¹anslå – ²anslå, ¹utvikle – ²utveckla (tonem 1 i norsk, men tonem 2 på svensk). Noen fremmedord som slutter på trykktung stavelse, og dermed har tonem 1 (akut) på svensk (f. eks fi¹nal, ane¹mon), kan ha en ekstra stavelse og ha trykk på nest siste stavelse og tonem 2, på norsk (fin²ale, ane²mone).
Setningsintonasjon
Svensk setningsintonasjon likner i all hovedsak på norsk setningsintonasjon, men slutten på setningene går litt høyere opp på (øst)norsk enn på svensk.
Fonotaks
Svensk og norsk fonotaks likner hverandre i stor grad, så den norske stavelsesstrukturen forårsaker ikke særlige problemer for svenske innlærere.
Ressurser
- Artikulatorisk Fonetik av Tomas Riad
- “Svensk prosodi i praktiken”, Olle Kjellin