Med visse unntak, er det svært lite fokus på tonemundervising i norsk. Det samme gjelder også tonemmarkering i ordbøker (med unntak av, f.eks. Einar Haugens Norsk-engelsk ordbok, Russisk-norsk ordbok og Litauisk-norsk ordbok). Den norsk-amerikanske sosiolingvisten Einar Haugen har argumentert mot tonemundervisning. Man trenger ikke fokusere på tonelag i den grunnleggende norskopplæringen, siden den ikke har konsekvenser for kommunikasjonen og bare aktuelt hvis man vil oppnå innfødtlik uttale. Som motargument til det, kan man si for det første er målspråksnær uttale viktig for mange innlærere og for det andre at forståelighet er et samspill av flere faktorer hvorav tonem er riktig. Ved feil bruk, tar det litt lengre tid for tilhøreren å oppfatte og vedkommende må konsentrere seg mer.
Her er en oversikt over noen andre argument Einar Haugens nevner, samt motargument til høyre:
Tonemene varierer dialektene i mellom. |
Ja, i likhet med svært mye annet innen norsk uttale, morfologi og syntaks |
Det er vanskelig å lage enkle regler for distribusjonen av av tonelag. |
Ja, i likhet med andre regler som gjelder norsk. F.eks. tilordning av genus på substantiv |
Tonemønstrene fra en dialekt kan ikke brukes i en annen. |
I likhet med svært mange andre trekk innen norsk uttale, morfologi og syntaks. Distribusjonen mellom hvor man bruker tonem 1 og 2 er lik (med enkelte mindre unntak). |
Det fins dialekter som mangler tonelag. |
Det stemmer, men fins også norske dialekter som mangler distinksjonen /i/ – /y/ eller som ikke har inversjon i spørresetninger uten at man påstår at man ikke trenger å lære det. |
Tilbake til toppen