POLSK OG NORSK UTTALE - EN SAMMENLIKNING
Fem typiske trekk ved polskspråkliges uttale når de snakker norsk:
- stakkato uttale
- a-lyden og lang e uttales for åpent
- æ-lyden schwalydene mangler
- utfordinger med lengde i trykktunge stavelser (lange vokaler og konsonanter)
- palatalisering av konsonanter
Lyder
Polsk bruker ganske få vokaler, men har et komplekst konsonantsystem med flere affrikat- og frikativlyder.
Vokaler og diftonger
Polske vokaler kan være åpnere og uttales lavere i munnen enn de norske. Dette gjelder spesielt /a/ og /e/. Både /e/ og /i/ uttales noe trangere (med mer “smilende” lepper) på norsk enn på polsk.
Polsk har ikke /ø/, /ʉ/, /æ/ eller /y/, så det er verdt å jobbe med disse lydene litt ekstra. Derfor må man også legge merke til uttalen spesielt av diftongene [œ͜ʏ], [æ͜ɪ], og [æ͜ʉ]. Mange polskspråklige har en tendens å uttale siste-komponenten i diftongen konsonantisk (v for u, j for i).
Polsk har heller ikke ə, så polakker kan uttale de reduserte lydene [ə] og [ɘ] som /ɛ/, altså en for “tydelig” uttale. Norsk har ulik kvalitet på den lange og korte versjonen av vokalene, den tilsvarende polske uttalen er som regel nærmere den korte, så det kan være ekstra behov for å jobbe med kvaliteten av de lange vokallydene.
Konsonanter
Polsk er kjent for sine konsonantforbindelser og frikativer. Likevel finnes det ikke ç på polsk, men polsk [ɕ] (i skrift <ś/s(i)>) blir av mange innlærere assosiery med norsk [ç]. Polsk har [ʂ], som ligger nær [ʃ] (sj-lyd) gjerne i konsonantforbindelsen
H-lydene på polsk er [x] og [xʲ] uttales med friksjon, og skiller seg derfor fra den norske h-lyden.
På polsk er det bare den lyse L-lyden, og det er typisk for polskspråklige å ha lys L-lyd også etter /a/ og /o/.
R-lyden kan på polsk uttales både som trill og som flikk, men det vanlige er trill, og for mange polskspråklige kan det å uttale flikk [ɾ] være en utfordring.
Polsk har ikke de samme retroflekse lydene som norsk.
Et typisk trekk hos polskspråklige er avstemming av konsonanter i slutten av ord.
Skrift og uttale
Polsk regnes til å være et relativt ortofont språk: et fonem representeres ved ett grafem eller en grafemkombinasjon, men det er ganske fast hvilke fonemer som representeres av hvilke grafemer. Flere av de polske frikativene uttrykkes med flere bokstaver i skrift (f. eks. rz, sz), på liknende måte som kombinasjonene skj- og kj- representerer frikativer på norsk.
Siden polsk er så ortofont, kan polakker ha en tendens til å “uttale alle bokstaver”, f. eks. h og g i kombinasjonene hv-, hj-, gj-, kombinasjonen med skj. Ellers er det en tendens til å uttale e-en i endelsen <-er> som [ɛr] i stedet for [ɘɾ] .
Bokstaven
For mange polskspråklige er norsk ikke det første fremmedspråket man lærer seg og mange har tidligere lært tysk. Det gjør at mange har transfer knyttet til polsk uttale, f.eks. at <s> før vokal i begynnelsen av ord eller mellom vokaler inne i ord, kan bli uttalt med stemt s ([z]), f.eks. at sola blir uttalt som [zulɑ] istedenfor [
Aspirasjon
Polsk har ikke aspirerte konsonanter.
Retroflekser
Polsk har de retroflekse frikativlydene [ t͡ʂ], [d͡ʐ], [ʂ], [ʐ], men ikke de retroflekse lydene som finnes på norsk.
Palatalisering
Det er palatalisering i polsk, og et typisk trekk for polsktalende er å uttale lyder palatalisert på norsk i forbindelse med fremre vokaler, også de fleste andre konsonanter kan palataliseres, ikke bare k og g som på norsk: veldig, butikk, nye, og er viktig å arbeide med dersom man vil redusere aksenten.
Kvantitet
Polsk har ikke noe kvantitetsskille på vokaler og konsonanter. Forskjellen på lange og korte lyder på norsk er derfor noe som man må gjerne rette oppmerksomhet mot.
Trykk
De fleste ord har trykk på nestsiste stavelse. I lånord kan trykket likevel falle på den tredje siste stavelsen (som i trestavelsesord blir da den første stavelsen). Sammen med stavelsesbasert rytme kan dette føre til at polske innlærere legger trykket på steder som ville vært trykksvake på norsk.
Trykket markeres med høyere tone, men uten kvantitetsforskjell.
Rytme/isokroni
Polsk har tydelig stavelsesbasert rytme. Dette kan gjøre at polske innlærere snakker norsk med en stakkato rytme, og man må gjerne jobbe ekstra med den norske trykkbaserte rytmen.
Tonem
Polsk har ikke tonemer.
Setningsintonasjon
Selv om det generelt ikke er store dialektforskjeller i Polen, er det regionale forskjeller i hvordan setningsintonasjon. Fortellende setninger uttales gjerne med fallende intonasjon, mens intonasjonen stiger i slutten av spørsmål. I Storpolen (i den vestlige delen) er det mer vanlig med stigende intonasjon også i fortellende setninger.
Fonotaks
Polsk har komplisert stavelsesstruktur med ulike konsonantforbindelser, så den norske stavelsesstrukturen pleier ikke å volde problemer for polske innlærere. Polsk har også konsonantgrupper i framlyd som ikke forekommer i norsk, f.eks. kmin ‘spisskummen’.
Ressurser
- Polsk-dansk ordbog av Jan A. Nowak
- Forelesning ved Teodor Ekblad Aagaard ved Universitet i Poznan, desember 2020 (kilde)