10 bud for multisensorisk uttaleundervisning
Du kan lese mer utfyllende på siden om metoden. Under oppsummeres grunnprinsippene i metoden.
1. Bruk kroppen!
Kroppen og hele sanseapparatet har vi med oss hele livet, men å bruke kroppen som ressurs for undervisning og læring brukes mest med små barn. Slik bør det ikke være. Bruk kroppsalfabetet i demonstrasjon av uttale og i tilbakemeldingene til eleven. La også innlærerne bruke disse kroppssymbolene selv. Bruk kroppen til rytmelæring, bruk kroppen i interaksjon.
2. Stimuler det visuelle!
Synssansen er veldig viktig for oss for å forstå og for å lagre informasjon i hukommelsen. Derfor bør synssansen også stimuleres i uttaleundervisningen. I tillegg til å fokusere på at man ser munnform, f.eks. hos læreren eller seg selv i et speil, bør det stimuleres på mange andre måter. En er kroppsalfabetet for språklyder, dels er det ved utstrakt bruk av tegninger og fotografier som fremmer både aktivering av følelser og bidrar til at man husker bedre. Farger bør brukes bevisst, f.eks. å bruke bestemte farger for tonemer og lydtyper.
3. Ha det gøy!
Vi tenker gjerne på undervisning som noe målrettet og nyttefokusert, men paradoksalt nok bidrar moro til bedre resultat. Vi lærer og husker best når vi har glemt at vi lærer, men bare engasjert er med.
4. Gi selvtillit!
Det å uttale et annet språk kan være vanskelig, man høres rar ut, kanskje barnslig ut. Derfor er det viktig med oppmuntring og støtte. Læreren må ha spesielt fokus på innlærerens framgang, og også kommunisere denne for innlæreren. Innlæreren må få konkrete tilbakemeldinger med forklaringer f.eks. “tunga litt lenger fram”.
5. Skap interaksjon!
Interaksjon er bra for diskusjon, som hever bevissthetsnivået og selvovervåkningsevnen. Dette fremmer også læring i en sosial kontekst og kan virke motiverende.
6. Varier!
Variasjon må forstås på flere plan – dels er det snakk om variasjon i hva man fokuserer på innholdsmessig – enkeltlyder, rytme, setningsintonasjon, dels er det snakk om variasjon i metodebruk i uttaleundervisningen – gjentakelse, talekor, fysiske aktiviteter, sorteringsoppgaver, diskusjonsoppgaver og rollespill. Det er også nyttig å bringe andre aspekter av språk inn i uttaleundervisningen og omvendt, f.eks. ta opp uttaleaspekter når man arbeider med grammatikk.
Variasjon er viktig for å trene ulike ferdigheter, for å fremme stimulering av sansing, sørge for at ulike læringsprofiler blir tilgodesett og for at det skal være interessant.
7. Bruk lydskrift!
Det å bruke lydskrift kan virke skremmende på noen. Men det har mange fordeler – det er et system felles for alle på tvers av språk, og det gjør at man med bestemte tegn kan fokusere på bestemte trekk.
8. Sammenlikn!
Sammenlikninga foregår på flere plan: med skriftbildet, med morsmålet, med andre språk man har lært, med andre norske dialekter, med andre lyder. Den tause kunnskapen innlærerne sitter inne med om morsmålet, kan nyttiggjøres og gjøres bevisst gjennom sammenlikning. Det å relatere til noe kjent vil være interessant og motiverende, og det bidrar til fokus. Samtidig vil innlæreren føle at de kunnskapene han eller hun har, er av verdi.
9. Fokuser på frekvens!
Hvis man har begrenset tid i uttaleundervisningen bør man fokusere på det som har høy frekvens, siden en positiv forandring vil gi mest utslag. Avvikende uttale av frekvente vokaler som e, a og i setter mye større preg på uttalen enn om man f.eks. har e for ø, og i for y. På samme måte er det viktig å fokusere på det som man bruker hele tida – trykk/tonem, rytme og setningsintonasjon. Hvis man har det på plass, merkes ikke avvik på segmentnivå så godt.
10. Det viktigste først!
Det siste budet er at man skal ta det viktigste først. Viktige aspekt fra begynnelsen av – tonem, rytme, setningsintonasjon. “Gammel vane vond å vende”. Vanene fra morsmålet har man hatt med seg fra barnsben av, derfor er det viktig at man får inn rytmen i målspråket på et tidlig tidspunkt, før man rekker å automatisere mønstre som ikke er riktige og som vil være vanskelig å bli kvitt seinere.