Beskrivelse av kroppstegnet
Høyre eller venstre hånd: tuppene på tommel og pekefinger presses mot hverandre, de andre tre fingrene krummer innover i hånda. Dette sammenfaller med tegnet for <s> i norsk tegnspråk.
Beskrivelse av lyden
Denne lyden er en ustemt dental frikativ. Tungespissen har en possisjon nære tennene.
Beskrivelse av IPA-tegnet
Egentlig er [s] en litt upresis betegnelse av lyden, siden den strengt tatt betegner alle s-lydene. Den vanlige østlandske uttalen av den er med tungespissen langt fram, ved tennene, mens det er lenger bak i andre språk. Når vi kontrasterer østlansk s i forhold til andre s-lyder, setter man et lite bro-tegn under s-en, som viser at det er dental: [ s̪ ]
Sammenlikning
S-lyden på norsk likner på s-en i bl.a. øst-europeiske språk, f.eks. latvisk, russisk, polsk, rumensk, serbo-kroatisk. I mange andre språk er tungespissen lenger bak i munnen når man uttaler estisk, finsk, engelsk, nederlandsk, italiensk eller spansk s-lyd. Innlærere med disse morsmålsbakgrunnene bør gjøres oppmerksom på dette. Det er viktig å legge merke til at s ikke blir “offer” for regressiv assimilasjon. Det vil si at hvis s står foran en stemt lyd, påvirkes ikke s-en til å bli stemt [z], men påvirker ofte den følgene lyden til å bli ustemt: “hvis du” blir derfor uttalt [¹ʋɪsːtʉ] og ikke [¹ʋɪzːdʉ].
Forhold til skriftbildet
Det er en viktig forskjell i uttalen av bokstaven <s> i tysk og norsk. I tysk uttales s i begynnelsn av ord og mellom vokaler som [z], og dette er noe spesielt de med tysk morsmålsbakgrunn bør legge merke til.